HISTORIKK
EN LOV BLIR TIL - KUNSTAVGIFTSLOVENS FORHISTORIE
EU-DIREKTIV OM DROITE DE SUITE (FØLGERETT)
KUNSTAVGIFT - FØLGERETT
SAMORDNING AV TO ORDNINGER

EN LOV BLIR TIL - KUNSTAVGIFSLOVENS FORHISTORIE.
Ved lov av 4. november 1948 om avgift på omsetning av billedkunst ble det innført en egen avgift ved offentlig omsetning av billedkunst. Avgiften ble satt til 3 % og dette ga opphav til at avgiften gikk under navnet 3-prosenten.  

Det var billedkunstnerne i Norge, gjennom det daværende Bildende Kunstneres Styre som etter krigen fremmet forslag om en slik avgift.
Mellomkrigstiden -og ikke minst krigsårene- hadde synliggjort at enkelte billedkunstnere og deres familier levde i den ytterste nød. I et lite kunstnermiljø kunne man ikke snu ryggen til dette. Behovet for midler til støtte var påtrengende og kunstnerne så et inntektspotensiale i prisippet om droit de suite - at billedkunstnerne skulle ha del i kunstverkenes økonomiske verdiøking ved videresalg.

Saken ble diskutert på diverse møter i billedkunstorganisasjonen. Det ble enighet om å fremme forslag om en avgiftsordning, hvor inntektene i hovedsak skulle fordeles etter sosiale kriterier.
Slik uttalte kunstnerne seg i sin henvendelse til Departementet etter et stort kunstnermøte den 20. mars 1947:

“....Kunstnernes rett til en økonomisk andel i kunstverkenes verdistigning er på forskjellig måte gjennomført i en rekke land. Vi er, etter de erfaringer som er høstet i disse land, blitt stående ved en generell avgift på 3 % av all offisiell omsetning av bildende kunst som blir å tillegge salgsprisen, idet vi anser denne form mest hensiktsmessig i våre forhold.
Den beskjedne avgifts berettigelse erkjennes av alle, og den vil neppe på noen måte virke hemmende på kunstsalget. Men i årets løp vil den skaffe norsk kunst såpass midler at berettigete krav om hjelp til gamle kunstnere og kunstneres etterlatte, og også støtte til begavet ungdom, vil kunne etterkommes på en ganske annen måte enn hittil.....“

Høsten 1947 ble det imidlertid formulert motforestllliger i billedkunstmiljøet til forslaget, hvor det ble vist til at dette ikke var noen ekte droite de suite. Formannen i BKS, maleren Ulrik Hendriksen, la hele sin prestisje og kraft til forsvar for forslaget om kunstavgift, og argumenterte bl.a. som følger i debatten:

“....Det er aldeles riktig når Holbø konstaterer at dette ikke er den virkelige og ekte droite de suite som nå foreslåes. Det er en omsetningsskatt til fordel for norske kunstnere og deres etterlatte. En ekte droite de suite vil gi inntekter vesentlig under slike høykonjunkturer som vi nettopp har hatt, men i lange tider fremover vil nok prisen på kunst ha synkende tendens, og avansen for den enkelte kunstner eller kunstnerens etterlatte vil bli lik null. Den omsetningsavgift som Styret nu etter grundige overveielser er gått inn for, er resultatet av de sørgerlige erfaringer en rekke land har høstet når de har forsøkt å praktisere droite de suite. Det er blitt mest krangel og prosesser. .................. og lite eller intet ble det til kunstnerne.
Ved en generell omsetningsavgift vil det hvert år og uten hensyn til konjunkturer tilflyte norsk kunst resurcer som skal anvendes til hjelp for gamle bildende kunstnere og deres etterlatte eller til støtte for unge talenter. Altsammen formål som har vært sørgerlig forsømt gjennom alle år.........”

I forhold til vernetiden sier Ulrik Hendriksen videre:

“..et eksempel på om kunstnerens arvinger skulle ha rett til omsetningsavgiften i 50 år etter kunstnerens død kan nevnes: Et maleri malt omkring 1850, kunstneren død i slutten av 1890-årene kommer på auksjon i 1948 og selges for noen hundre kroner. BKS vil da være forpliktet etter at pengene er innkassert å finne frem til kunstnerens arvinger og fordele de 3% riktig. Slikt vil kreve et utrolig apparat og omfatte flere tusen kunstnernavn og vinningen vil gå opp i spinningen. Desuten vil det sikkert vise seg at det forhold storparten av arvingene står i til norsk kunst, innskrenker seg til at de kanskje hadde en bestefar som malte. Pengene vil havne hos folk som kanskje alldeles ikke trenger det eller hos folk som er helt uverdige til å høste fruktene av kunstnernes bestrebelser.
Det var imidlertid norsk kunstliv av i dag hvis trivsel sammenliknet med de andre kunstarter, hittil har vært så skammelig neglisjert av myndighetene- som helt og fullt skulle nyte godt av de midler som innvinnes ved denne 3 % - avgiften.......”

*Til toppen

EU-DIREKTIV OM DROITE DE SUITE
Da 3 % -avgiften ble innført i 1948, ble den begrunnet med prinsippet om droite de suite, dvs at kunstneren hadde rett til en andel av verdistigningen ved senere omsetning av verket. På det daværende tidspunkt hadde flere land allerde innført en slik individuell følgerett, og etter hvert ble slike ordninger vedtatt i de øvrige nordiske landene og saken ble også fremmet i EU under henvisning til at det var konkuransevridende at enkelte land ikke hadde en slikt ordning. Etter mange års tautrekning ble det i 2002 vedtatt et Rådsdirektiv om følgerett (Directive 2001/84/EC of the European Parliament and of the Council of 27. september 2001 on the resale right for the benefit of the author of an original work of art), som Norge gjennom EØS-avtalen da var pliktig å innføre.

KUNSTAVGIFT -FØLGERETT
Myndighetene hadde allerede kommet med enkelte betraktninger om forholdet mellom et slikt direktiv og kunstavgiften i St meld nr 47 (1996-97) Kunstanarane, hvor det bl.a het at :

“ ....det (vil) bli naudsynleg med ei vurdering av forholdet mellom den individuelle vederlagsretten direktivframlegget omhandlar, og den kollektive løysinga som lov om avgift på omsetning av biletkunst (3 % -lova) representerer. Regjeringa tek i alle høve sikte på å behalda den kollektive delen av 3 % -ordninga, dvs. den delen som er knytt til førstegangssal av kunstverk og til omsetjing som fell utanfor verkefeltet til direktivet.”

Her så vi skissene av to parallelle avgiftsordninger, som i løpet av den videre saksbehandling etter hvert fikk sin endelige utforming nedfelt i nødvendige endringer av så vel kunstavgiftsloven som åndsverkloven og gjort gjeldende fra 01.01.2007.

*Til toppe

SAMORDNING AV TO ORDNINGER
Selv om kunstavgiftsloven hentet sin begrunnelse fra opphavsrettslovgivningen, er den ikke egentlig en opphavsrettslov. Dette forholdet ble diskutert i kunstnerorganisajone allerede da forslaget ble fremmet. Men kunstnerne hadde mange gode argumenter for heller å ønske seg en generell avgiftslov, og man må kunne si at den ble en stor suksess, vesentlig fordi Ulrik Hendriksen nedla et stort arbeid i å få loven til å fungere i praksis, men også fordi den var relativt enkel å forholde seg til for dem som ble berørt. Fra 1948 til 2007 ble det innbetalt ca. 260 mill. kroner i 3 % -avgift, som da er kommet kunstnerne til gode gjennom fondets støtte og stipendordninger.

Følgerettsordningen er imidlertid en del av opphavsretten og hjemlet i Åndsverkloven. Ved videresalg er det opphavsmannen selv eller dennes arvinger som skal motta vederlag. Ved en samordning av de to ordningene var det derfor mange praktiske og lovtekniske avveininger som måtte legges til grunn for å få til en hensiktsmessig løsning på den praktiske administasjonen av de to ordningene.

Mer detaljert om dette kan man finne på for eksempel

www.regjeringen.no/nb/dep/kkd/ og så søke på følgerett og/eller kunstavgift

*Til toppen