ULRIK HENDRIKSEN
ULRIK HENDRIKSEN - BIOGRAFI
ULRIK HENDRIKSEN - KORT OM KULTURPOLITISK INNSATS
ULRIK HENDRIKSENS MINNESTIPEND

ULRIK HENDRIKSEN - BIOGRAFI
Ulrik Adolph Hendriksen ble født 7.mars 1891 i Faaborg i Danmark.
I årene 1909-11 gikk han på Kunstakademiet i Berlin, hvor han bl.a. studerte restaureringsteknikk. Han var i disse årene også på studiereiser og deltok i restaureringsarbeider i Italia og Tyskland.

Han slo seg ned i Norge fra 1914 og var i 1915-16 assistent for Emmanuel Vigeland. Fra disse årene og helt frem til 1940 var Ulrik Hendriksen engasjert som konservator ved restaureringen av en rekke kirker. Han klarte også i dette arbeidet å fargelegge sin virksomhet med sin særegne entusiasme og kraft. Således ble ethvert prosjekt fulgt av omfattende presseomtale og/eller artikler av Ulrik Hendriksen selv om bakgrunnen for arbeidet, om de skatter som lå skjult under overmalinger eller som lå gjemt i kjellere eller loft. Den kunnskap og kjælighet om norsk kirke- og folkekunst som dette arbeidet må ha gitt ham, slapp ham aldri.
I 1952 laget Ulrik Hendriksen en fotopresentasjon på 150 eksempler av norsk dekorativ malerkunst gjennom 1000 år, hvor han knytter arbeidene til datidens store muralmalere an til middelalderens og reformasjonens utsmykkingskunst.
Denne utstillingen, som ble laget i 3 utgaver, turnerte i en årrekke i henholdsvis Norge, Europa og Amerika. BKS var den formelle arrang¢r av denne gedigne reklamekampanje for norsk kunstnerisk egenart. Dokumentasjon på prosjektet finnes i form av utstillingskatalogen, som i realiteten er en liten kunstbok, utgitt på eget forlag av BKS.

Ulrik Hendriksen debuterte på Høstutstillingen i 1919. I 1920 kom han også med, og hadde det samme året en utstilling i Skien Kunstforening.
Han var så med på Høstutstillingen i 1922, 1923, 1924, 1925, og 1929. I 1922, 1923 og 24 var han også med på UKS sine m¢nstringer hos Blomqvist, og han hadde separatutstilling hos Blomqvist i 1924 og i Trondhjem Kunstforening i 1925 og hos Blomqvist igjen i 1926 i gruppen "De fem". I 1924 deltok han også på Vårutstillingen i Oslo Kunstforening. I 1928 er han med på utstillingen Yngre Norske Malere på "Den frie" i Kjøbenhavn, Danmark, og i 1930 stiller han igjen ut hos Blomqvist.

Han får stort sett pene kritikker, særlig Jappe Nilsen omtaler ham positive vendinger. Følgende avsnitt fra en kritkk til Høstutstillingen i 1923 er ganske representativ for Nilsens omtaler og kan stå som eksempel:

"Ulrik Hendriksen er en av de unge som stadig vinner fremover for hver ny gang han utstiller. Det store vårlandskap har han ikke helt maktet; men de to andre, gatebildet fra fra Fagerborggaten og det mindre landskap hører til utstillingens beste bilder. Noen rik palett har han ikke; han arbeider hovedsakelig bare med en 2-3 farver, med grått, gr¢nt og brunt, men innenfor denne snevre skala har han skapt harmonier som fryder med sin velklang."
Et avsnitt fra en omtale av Per B. Soot til en av UKS Blomqvist-utstillinger, er også illustrerende:
" Den mest dominererende på utstillingen er Ulrik Hendriksen, der har dokumentert at han hører til de beste blandt de unge. Bilder som "Interiør", "Allèen i april" og fler avtvinger respekt. Farven er fast, farven står godt mot hverandre - som oftest da- men noen stor kolorist er Ulrik Hendriksen ikke ennu. Det er såvist ingen glød i hans farver. Heller ikke det dekorative islett, som nu spiller en stor rolle i malerkunsten, er særlig merkbar. Hendriksen er imidlertid utvilsomt en maler som har betingelser for å nå langt - hvis han bare kan og vil slippe seg mere løs!"

Virksomheten i disse årene er først og fremst knyttet til den kunstnerisk virksomhet, hvor han altså markerte seg bra.

Fra 1924 hadde han stemmerett som billedkunstner og han fikk Statens stipend i 1924, 1926 og 1934. Etter en periode med atelier i Stortingsgaten, overtok han i 1924 et atelier i Drammensveien 6, som skulle bli hans kunstneriske og sosiale base resten av livet.

Ved utgangen av 1920-årene må Ulrik Hendriksen sies å være ganske veletablert i som kunstner. Han var også som person ganske synlig i mij¢et, stor og røslig og med kraftig stemmevolum.

Disse årene skulle også bli starten på hans kunstpolitiske karriere, som riktignok ikke tok av for alvor før i midten av 1930-årene. Unge Kunstneres Samfunn-UKS- ble stiftet/startet i 1921, med Ulrik Hendriksen som en av grunnleg-gerene. Fra 1924-30 er han formann i UKS sin Fondskommite, og må ha lagt ned et betydelig arbeid med dette. For disse verv ble han hedret med æresmedlemskap i UKS.

Den faglige og kunstpolitiske makt lå i denne perioden i BKS, Bildende Kunstneres Styre. Det besto av et styre på 5, valgt hvert 3dje år av og blant de såkalte stemmeberettigete kunstnere.

Ulrik Hendriksen ble valgt til varamann i BKS for periodene 1931-33 og 1934-36, deretter til medlem i perioden 37-39.
I 1940 ble han valgt til formann og fungerte til 1942 for å bli gjenvalgt i 1945. Han var nå BKS sin ubestridte leder og satt som formann helt til 1952. Da hadde hans interesse i st¢rre og st¢rre grad konsentrert seg om hans "hjertebarn" Hjelpefondet, hvor han hadde gått inn som forretningsfører fra oppstartingen i 1948.

På dette tidspunkt begynte han kanskje også å bli forsynt med organisasjonsarbeid. Han hadde også fått ferdig sitt andre "hjertebarn", den før nevnte store utstilling- og bokprosjekt "Norsk dekorativ malerkunst gjennom 1000 år", og var travelt engasjert med foredragsvirksomhet og videre oppf¢lging . Nå var han jo også blitt over 60 år, så noen helt ung mann var han heller ikke lenger. Han klarte likevel ikke helt å holde seg unna manesjen, fra 1954 var han tilbake i BKS for nye 4 år.

Fra 1930 begrenses utstillingsvirksomheten seg til stort sett å være med på Høstutstillingene. Der er han til gjengjeld med praktisk talt hvert eneste år, noe han forøvrig fortsetter med også etter krigen. I 1937 er han medutstiller på Verdensutstillingen i Paris og på en presentasjon av norske grafikere i Roma. Og selvfølgelig er han med på den reprospektive utstillingen av norsk kunst som ble arrangert i Nasjonalgalleriet h¢sten 1940, samtidig med norske utstillinger på andre utstillingssteder i Oslo.

De første etterkrigsårene er han fortsatt med i enkelte kollektivm¢nstringer, men etter 1948 er utstillingsvirksomheten begrenset til deltakelse på Høstutstillingen.
Selv om utstillingsvirksomheten ikke er noe fullgodt mål på hans kunstneriske virksomhet, er det klart at han nå for det meste vier sin aktivitet i kunstpolitikken og organisasjonsarbeid. Ved siden av BKS var han en drivende kraft -og også mangeårig formann - i Norges Kunstnerråd, og han deltok svært aktivt i Nordisk Kunstforbund, som i de første etterkrigsårene sto for en rekke store nordiske m¢nstringer.

Listen over verv og meritter er overveldende, og han mottok da også etterhvert både Kongens fortjenstemedalje i gull, St. Hallvard medalje og diverse nordiske ordner. Som kronen på verket ble han hedret med å bli utnevnt til Ridder av 1.ste klasse i St. Olavs Orden i 1959.

For norske billedkunstnere vil først og fremst hans innsats i forbindelse med kunstavgiften/kunstavgiftsloven stå i fokus. Han var den drivende kraft med å få brakt loven i havn. Og ikke minst viktig; i egenskap av foretningsf¢rer for Bildende Kunstneres Hjelpefond fikk han loven gjennomført i praksis. Fra 1952, da han gikk av som formann i BKS, og til sin død i januar 1960, var han i hovedsak engasjert i Hjelpefondets virksomhet og vel.
Siden 1948 er det innbetalt over betydelige midler i avgift til fondet, penger som kommer nålevende billedkunstnere direkte til gode i form av støtte og stipend. Det var derfor naturlig at fondet i 1991 tok initiativ til å lage et 100-årsjubileum for Ulrik Hendriksen hvor man også vektla å presentere Ulrik Hendriksen som billedkunstner.

Billedkunstneren Egil Weiglin, Ulrik Hendriksens sønn, påtok seg å finne frem et skjønnsomt utvalg av sin fars bilder. Hovedvekten ble lagt i hans tidligere bilder, malt i hans kunstnerisk mest aktive år i 1920-årene. Paletten i disse årene var begrenset men stemningsfull. Senere skulle han bli mere fargerik og lysfylt. Ulrik Hendriksens maler-gjerning fikk ikke den ro og konsentrasjon som kunstnerisk virksomhet må ha, han manglet kanskje også den egoisme og særhet som må til.
Som Håkon Stenstadvold sa i minneordet om ham:
"Hans maleri eier hans egen generøse bredde, den kjernesunne virkelighet som var hans vesens egenart."

Det ble også laget en katalog til jubileumsutstillingen, med billedpresentasjon, fotografier og tekst, hvorav denne teksten  er et hovedinnslag. Katalogen er fortsatt mulig å få tak i ved henvendelse til fondet.

*Til toppen

ULRIK HENDRIKSEN - KULTURPOLITISK INNSATS
Da maleren Ulrik Hendriksen (1891-1960) ble gjenvalgt til formann i Bildende Kunstneres Styre i 1945, fikk organisasjonen en leder med stor kunstpolitisk innsikt og erfaring. Han hadde vært engasjert i kunstnerorganisasjonen mange år, han var bl. a. med å stifte UKS i 1921. Han hadde vært med i styret i BKS og ble valgt til formann i 1940, men gikk av i 1942. Han var en mann med stor kraft og mye energi og han utstrålte en pondus og autoritet som ble ytterligere forsterket ved hans røsslige ytre og malmfulle røst.

De første etterkrigsårene fikk han bruk for all sin energi og erfaring i arbeidet med å få kunstlivet på fote igjen. Høstutstillingen, som var BKSs ansvar, var i gang igjen allerede høsten 1945. Både Norsk Kunstnerråd og Nordisk Kunstforbund ble etablert i disse årene, med Ulrik Hendriksen som drivende kraft. Det var også en nødvendig oppgave for BKS å arbeide for å bedre kunstnernes kår. Behovet for støtteordninger for de dårligst stilte var påtrengende.

For norske billedkunstnere vil først og fremst hans innsats i forbindelse med kunstavgiftsloven stå sentralt. Han ble den drivende kraft med å få loven i havn. Og ikke minst viktig, i egenskap av forretningsfører/direktør for Bildende Kunstneres Hjelpefond fikk han loven gjennomført i praksis. Fra 1952, da han gikk av som formann i BKS - og til han døde i 1960, var han i hovedsak engasjert i Hjelpefondets virksomhet og vel.

For sin kunstpolitiske innsats mottok Ulrik Hendriksen etterhvert både Kongens Fortjenstemedalje i gull, St. Hallvard medaljen og diverse nordiske ordner og han ble utnevt til ridder av første klasse av St. Olavs ordenen i 1959. De siste 25 er han også årlig hedret og minnet ved utdelingen av Ulrik Hendriksens Minnestipend, billedkunstnernes æresstipend

*Til toppen

ULRIK HENDRIKSENS MINNESTIPEND
Stipendiet er å anse som et æresstipend og skal gå til billedkunstnere som har gjort en spesielt fortjenstfull innsats til beste for billedkunst og billedkunstnere i Norge, gjennom uegennyttig innsats i kunstnerorganisasjonene og/eller som en følge av pedagogisk eller annen virksomhet av betydning for utviklingen av norsk billedkunst. Stipendiet er på kr. 100 000 skattefrie og overekkes ved et festarrangement på Bristol 9. mars 2012.

*Til toppen

Michael O'Donnell (1950)

Har siden midten av 80-tallet jobbet ved Kunstakdemiet i Oslo. Han begynte som verkstedmester og jobbet seg gjennom systemet til han ble professor og senere dekan. Gjennom sitt arbeid ved akademiet har han vært en sentral skikkelse i prosessen med å føre Akademiet inn i «den nye tid», med en større vektlegging av teori og internasjonalisering.

Viktigst er for øvrig hans brennende engasjement for sine studenter. Michael O'Donnell møter opp på så godt som hver eneste utstilling til sine studenter, enten om de er i skolens regi, eller utenfor institusjonen. Oppmøte på utstillinger gjaldt og gjelder også tidligere studenter, så hvis en kunstner har hatt ham som lærer og ti år senere åpner en utstilling er sjansen meget stor for at han dukker opp på åpningen.

Michael O'Donnell har gjerne to til tre ganger så mange veiledningssamtaler som noen andre lærere hvert eneste semester og har i kraft i dette en stor oversikt over hver enkelt students produksjon og utvikling over tid, og han møter allrid de separate kunstnerskapene med et åpnet blikk.

Det er framsatt påstand om at ingen professor har øvet større innflytelse på nye generasjoner med kunstnere i Norge de siste 20 årene.

Michael O'Donnell er en verdig mottaker av årets Ulrik Hendriksens minnestipend.

*Til toppen